For hjem, førskole og skole   Innhold denne siden: Om å snakke med barn som har opplevd krig og flukt De myke metodene Voksenledet rekapitulering Lag en arbeidsbok Metoder knyttet til det å skrive Den voksne kan skrive det barnet dikterer Barn foretrekker en kronologisk framstilling Ordassosiasjoner og fullføring av setninger Sirkelmetoder Loggbokmetoden en teknikk til bruk i skolen .....Praktisk fremgangsmåte Billedfortellinger Fire søndager klokken fire Bønn og religiøse ritualer   Om å snakke med barn som har opplevd krig og flukt   Et paradoks Når vi snakker med barn som har opplevd krig, traumer og andre ekstreme påkjenninger, opplever vi ofte et paradoks. Barnet kan ha røpet direkte og indirekte at erindringene fra de vonde opplevelsene, det vil si at de har bilder, hører lyder, er plaget av andre sanseopplevelser; deres skrekkforestillinger er en del av hverdagen. De opplever stadige påminninger og påtrengende minner uten at de forstår hvor disse kommer fra. I tillegg kan de ha voldsomme mareritt med helt konkret referanse til det de har opplevd. Samtidig som de klarer å formidle oss dette, oppdager vi at de forsøker å unngå å snakke om det og tenke på det. De mobiliserer motstand og avledningsmanøver for å slippe å bli konfrontert med minnene og angst og panikk kan lyse ut av øynene på dem dersom vi overraskende og direkte forsøker å bryte igjennom denne forsvarsmuren. Vi tror vi forstår det Det paradoksale er at de ikke klarer å snakke om det som stadig dukker opp i deres bevisste liv; om ikke daglig, så mange ganger i uken. Det er forbundet med enorm angst å snakke om det. Hvorfor det? Vår enkle forklaring på dette paradoksale fenomen er at deres indre på grunn av traumer og kaos er blitt en faresone, nærmer vi oss så går alarmen. Hva er det de er redde for? Slik vi tolker det, er de redde for to ting: det er redd for at de, spesielt foreldre, som skulle være deres trøstere og hjelpere, bare bare blir triste og bringer dem flere hakk ned, dersom de begynner å snakke. Det andre, som vi tror de frykter mest, er smerten ved å bli overveldet. Det vil si at de blir ute av stand til å mestre situasjonen der og da, uten å vite hvordan de skal komme ut av den igjen, og tilbake til et akseptabelt nivå.   Traumebehandling er noe annet Når der gjelder traumebehandling i en terapeutisk sammenheng, har vi gjort den erfaringen at ved en ganske rask, men nennsom tilnærming til traumeopplevelsene signaliserer vi trygghet. De forstår at vi kan lede dem igjennom dette og vanligvis fører det til en direkte og konfronterende kommunikasjon.   Utenfor den rent terapeutiske situasjonen, våger vanligvis ikke barn en slik tilnærming fordi de frykter kontrolltap. Det er et meget spesielt forhold mellomangst og kontroll. Generelt har vi observert at det eksisterer en nærmest omvendt proporsjonalitet. Når kontrollen styrkes, synker angsten. Dermed øker muligheten for å nærme seg det vonde og vanskelige. Dette er antagelig mer generelle, menneskelige reaksjonsmåter. Vi søker forutsigbarhet og kontroll. Dernest kan det skyldes at de situasjonene vi skal kommunisere om har hatt så mange elementer av angstfylt ukontrollerbarhet at en kommunikasjonssituasjon som minner om dette blir uhåndterlig for barnet.   Det er ikke farlig å kommunisere med barn Det er på denne bakgrunnen at vi lanserer en del metoder som vi har kalt for myke i den forstand i de er tildels indirekte, at de er på barns premisser og at de gir barna mesteparten av kontrollen i den vanskelige og spente samtalen. Vi henvender oss med dette heftet primært til dere som skal veilede foreldre. Derfor myke metoder istedet for konfronterende metoder. Men dere vil selv i mange sammenhenger ha dirkete kontakt med flyktningebarn som har behov for å kommunisere. Da kan du bruke noen av disse metodene, som du synes passer for anledningen, uten at du behøver å være redd for at du driver traumeterapi utenfor din kompetanse. Å være åpen for barn er ikke skadelig. Det er det motsatte de tar skade av.     De myke metodene   Voksenledet rekapitulering Barn trenger rask forklaring og oppklaring av sterke hendelser i umiddelbar nærhet i tid etterat det har skjedd. Spesielt gjelder dette barn i førskolealder,men også barn på de neste alders-trinnene. Når barnets alder, situasjonen og kulturen har gjort at dette ikke fant sted tilstrekkelig for barnet til å forstå og bli trygg, er det viktig at foreldrene ikke forblir lammet i opplevelse av forsømmelse og dårlig samvittighet. Mye kan gjøres "godt igjen" og noe endog bedre enn der og da, hvis man tar initiativ til en systematisk rekapitulering her og nå. Det er viktig at den er voksenledet, det vil si at barnet har kontroll over seg selv og sin egen deltagelse. Helt konkret kan det skje ved at foreldrene begynner en systematisk samtalerekke: om livet før det skjedde, om hva som skjedde, hva de tenkte, hvordan de reagerte. Og slik trinn for trinn i kronologisk rekkefølge gå igjennom de verste og vanskeligste opplevelsen de hadde sammen med barnet. Selv om barnet var lite da det skjedde, kan det ha verdi å gå igjennom det barnet kan begripe nå 3-4 år etterpå.   Lag en arbeidsbok Dersom dette blir gjort i form av en felles arbeidsbok, men med den voksne som ansvarlig og styrende, har man virkelig gitt barnet en håndsrekning. Etter denne rekapituleringen kan man ha åpen og fri samtale knyttet til spesielle begivenheter som barnet selv husker. Denne gjennomgangen bør gi barnet muligheter både å fortelle rent rapportmessig, og samtidig berette og sette ord på de følelsene som det hadde. Og sette ord på hvordan disse tankene og følelsene påvirker dem i dagens situasjon, om noen av minnene fortsatt er veldig plagsomme.   Et vesentlig element i en hver bearbeiding består i at man gir en fortellende beretning om det som hendte, hvor både tanker og følelser inngår, for på denne måten å bli knyttet sammen.   Metoder knyttet til det å skrive Disse metodene for bearbeiding og rekapitulering av ekstreme hendelser under krig og på flukt, gir best mulighet for kontroll i situasjonen. Barnet kan oppfordres til å skrive dagbok, først og fremst for seg selv, for å strukturere og bearbeide de vanskeligste og verste minnene. Når barnet skriver for seg selv, har det maksimal kontroll og kan bestemme seg for å sluute når som hest. Barnet velger ordene og de kan viske dem ut. Rett nok kan det bli sterke reaksjoner i øyeblikket, men barnet har mange muligheter til å unngå å bli overveldet. Senere hen kan man oppmuntre barnet til å lese det hun eller han har skrevet for å dele både det med noen. På denne måten har man via en kontrollert metode banet vei for at barn våger seg inn i det ukontrollerte og farefylt terreng som det er nødvendig å få kontroll og oversikt over.   Barnet kan skrive brev, enten til å identifiserte personer, eller til en tenkt person. Barnet kan også skrive brev rettet til foreldrene, for eventuelt å snakke om innholdet hvis det blir trygt nok.   Den voksne kan skrive det barnet dikterer Når det gjelder mindre barn kan man bruke metoden som har fått betegnelsen "tekstskaping". Den består i at den voksne antyder tema, stiller situasjonen ganske åpen, og deretter tilbyr seg å skrive ned det barnet tenker om dette tema. Det kan variere fra mere nøytrale tenkte opplevelser som "det som gjør meg glad" til mer direkte: "det som gjør meg trist". Poenget er at den voksne er tilbakeholden og lydhør. Den voksnes oppgave er kun å bringe på papiret det barnet dikterer. Senere kan det leses opp. Tilslutt kan det bli en sammenhengende fortelling.   Barn foretrekker en kronologisk framstilling Når det gjelder spesielle hendelser, kan man starte med begynnelsen og hjelpe barnet å diktere en fullstendig beretning hvor både tanker og følelser inngår. Foreldrene kan veiledes til å lage alle typer av dagbøker, krigsbøker, album, hvor både familiens og barnets historie veves sammen til et sammenhengende helhet. For mange gutters vedkommende har de vært mer mottagelig for denne virksomheten dersom de kunne skrive sine beretninger på en PC.   Når det blir gitt tid og rom for at et barn som har opplevd stressfylte og kritiske hendelser, velger de ofte et startpunkt. Det ligger som regel før det hendte eller i en kontekst som ledet opp til hendelsen. Når vi har arbeidet med barn som har opplevd krig med slike metoder, beveger de seg oftest langs en tidslinje fra den fredelige tiden og det gode liv før krigen. De fortsetter med krigen, inkludert de voldsomme hendelsene, livet på flukt, ankomsten til vertslandet og livet her og nå. Mange fortsetter av seg selv med å skrive om forventninger til fremtiden. Vi antar at denne struktureringen har sammenheng med barns behov for kontinuitet. Det vil si at igjennom sin beretning binder sammen fortid, nåtid og fremtid. Spesielt må vi bruke tid på å bygge en bro over den angstfylte kløften som ble skapt av de største og voldsomste hendelsene. I amnge tilfeller ville det ha vært nødvendig med systematisk traumeterapi hos psykolog. I mangel av det, er det ikke farlig men riktig at barn for tilbud om forahvor de kan begynne å uttrykke og formulere.   Ordassosiasjoner og fullføring av setninger For å hjelpe barn til å begynne å uttrykke, har vi hatt god erfaring med ordassosiasjoner og i setningsutfylling. Da skal barnet skrive ned eller si det første de tenker på når de får et stikkord. Disse ordene kan velges fra mere nøytrale til direkte situasjonsrelevante. Når barnet får presentert ordet hjemland og så skriver de det første de tenker på, og så kan man samtale om hvorfor de tenkte på det og andre ord som også dukket opp. Deretter får de ord som flyktning, krig, fremtid. Hovedpoenget er at man får åpnet noen dører inn til tankeområder som har vært stengt på grunn av ugjennomtrengelig tåke.   Når det gjelder setningsutfylling får barnet presentert begynnelsen på en setning, for selv å fullføre den. Setningen kan i ulik grad være styrende inn mot bestemte tema, men likevel  har barnet en valgfrihet. De bestemmer hva de skal skrive. Setningene kan ha ulik form og innhold, men vi nevner noen eksempler her: "Jeg blir glad når...", "jeg blir ofte trist...", " når jeg tenker på krigen...", "Mitt hjemland er....", og slik videre.   Hensikten med denne metoden er at barnet skal begynne å uttrykke, for deretter å snakke mer om det som er skrevet.   Innenfor rammen av denne metoden, kan man også lage en progressiv historie. Da brukes et guttenavn eller jentenavn, alt ettersom det passer, og leder barnet gjennom en krig og flyktningetilværelse frem til det nye landet. Egentlig blir dette en serie av setningsutfyllinger, men innenfor rammen av en historie som har en begynnelse, et forløp og en slutt og som så dan kan være med på å strukturere den brutte kontinuiteten.   Sirkelmetoder   Sirkelmetoden kan brukes både til å strukturere kontinuiteten, og til å skape mer tydelighet i barnets opplevelsesverden. Den består kort og godt i at en sirkel deles i to eller tre segmenter, etter ulike instrukser. For eksempel kan man si til barnet at du som flyktning kan man ha tre sterke følelser: sinne, angst og tristhet. Nå skal du dele denne sirkelen i tre og si hvor mye som er sinne og hvor mye som er angst og tristhet. Med litt instruksjon kan barn på 7 år gjennomføre denne oppgaven og snakke om den. Noen barn sier endog når ser på fordelingen i sirkelen sin at "jeg visste ikke at det var så mye tristhet". Noen er også blitt bedt om tegne de voksnes sirkler. Det vil si hvor mye de tror det er av angst, tristhet og sinne hos mamma og pappa. Deretter har de sammenlignet dem med sin egen sirkel. Flere ganger har barn selv direkte bemerket at "det er vanskelig å snakke med de voksne fordi vi er så triste og de er så sinte". Sirklene kan også deles i to for hvor mye tristhet og for hvor mye glede de føler og de kan også lage sirkler for hvordan det var før det ble krig hvordan det var under krigen, hvordan det var under flukten og hvordan det var den første tiden i det fremmede landet, og hvordan det er nå. En slik serie med sirkler over et tidsforløp kan føre til en god og viktig samtale med et barn for hvordan det har opplevd seg selv over tid. Noe blir mere sammenhengende, og noe blir tydeligere.   Loggbokmetoden en teknikk til bruk i skolen  En del av stilskrivingstradisjonen har bestått i at barn har fått anledning til å fortelle om seg selv og begivenheter i sitt eget liv. De kan skrive om "gøy i ferien", "en tur jeg aldri glemmer", "det gjorde meg veldig trist" og slik videre. Med innføring av loggboken er dette satt litt mere i system og som instrument kan den være en god hovedmetode for å kommunisere mellom flyktningebarn og lærer.   Den såkalte loggbok-metoden krever kun en skrivebok; fra nå av kalt loggboken. Denne boken tilhører eleven og hans eller hennes navn står utenpå. Den blir oppbevart av læreren i en bestemt skuff og skal ikke være tilgjengelig for noen annen.   Bakgrunnen for å anvende denne metoden i bearbeiding av kriser og krigsminner, har sitt utgangspunkt i en pedagogisk metode som er blitt lansert under overskriften prosess orientert skrivning. Tanken bak denne metoden er at det skal være inspirerende og utviklende for eleven å formidle personlige tanker og følelser. Vanligvis blir loggboken brukt i en kombinasjon av strukturert og individuelt opplegg. Det vil si at læreren kan dele ut loggboken og be de skrive om bestemte temaer av personlig karakter og kommentere tilbake på dette. Eller læreren oppfordrer elevene til å be om loggboken og skrive personlige meldinger til ham eller henne.   Loggboken er med andre ord et instrument for personlig kommunikasjon mellom lærer og elev på en-til-en nivå. I denne boken kan den enkelte elev skrive meldinger til læreren som han eller hun mener er viktig å formidle. Videre kan eleven betro læreren personlige problemer og bekymringer eller rett og slett be om råd i en problematisk situasjon.   Slik sett er loggbok metoden en måte å gjennomføre en mer varig og åpen kommunikasjon, og den kan dermed bidra til å styrke den psykososial omsorg for den enkelte elev. Fortsatt vil det være opp til den enkelte lærer hvor mye vekt han eller hun legger på dette og hvor mye interesse og oppmerksomhet eleven får gjennom det de skriver. Selv om metoden er en individuell kommunikasjon mellom elev og lærer gir det muligheter for, med elevens samtykke, at man deler noe fra loggboken med resten av klassen f. eks ved at læreren leser det høyt eller ved at eleven, når de hun/han har skrevet noe som de synes de kan dele med andre, leser hverandres loggbok og samtaler om dette, f. eks to og to. Læreren kan også oppfordre eleven til å vise loggboken til andre f. eks de der hjemme.   Bakgrunnen for å anbefale loggbok-metoden som en teknikk til anvendelse for flyktningebarn, er først og fremst de nye forskningsresultatene som viser at det å skrive, det å feste tanker og følelser på papiret med bokstaver og setninger, har en spesiell mulighet til å hjelpe barnet til integrere vonde minner i sitt liv. Skrive-prosessen har en positiv effekt i seg selv. Det har mange barn visst, særlig de unge tenåringsjentene i krigsområdene i Bosnia som for egen regning har startet å skrive en dagbok som ikke var ment for noen andre en dem selv. Det er grunn til å tro at det å betro til andre det man har skrevet til dagboken styrker den positive helings-faktoren som er virksom gjennom skriving. Det er også grunn til å tro at prosessen vil bli ytterligere virksom dersom dette blir gjort i en dialog-kontekst slik som her mellom barn og lærer.   Praktisk fremgangsmåte 1) Læreren kan f. eks velge å bruke loggboken en gang i uken f. eks siste ukedag før helg. På denne måten blir det en forutsigbar rytme i dette og elevene vil vite at det er avsatt tid beregnet for personlig kommunikasjon om det som er vondt og vanskelig. Mens metoden innen generell pedagogisk virksomhet er ment for alle slags personlige anliggender og meddelelser som eleven kunne tenke seg å meddele læreren, foreslår vi at anvendelsen overfor flyktningebarn eller barn i krig fokuserer på deres opplevelser av krigen og ettervirkningene. Det vil si at eleven blir oppmuntret til å betro på en personlig måte bekymringer, vonde minner og innerste tanker som er knyttet til krigsopplevelsene.   2) Samtidig er det mulig for læreren å påskynde denne prosessen ved å foreslå at man til bestemte tider skriver om spesifikke krigsrelaterte temaer som man tror vil ha en terapeutisk effekt for eleven som dermed får uttrykt dem.   Rent praktisk kunne man tenke seg at eleven arbeidet to timer ukentlig i fire uker med loggboken. Første gangen skulle eleven skrive om fortiden, fortrinnsvis den gode hvis det hadde eksistert en trygg og fredelig tid før krigen brøt ut. Eleven blir oppfordret til å skrive om slik det var engang. Om hvordan det var, hva de gjorde og hva den gode fortiden betyr for dem nå både som noe godt å tenke på og som noe trist fordi det minner dem om alt de har tapt.   De to neste gangene kunne vies til situasjonen her og nå. Fra krigen startet første gangen, det vil si det mer generelle og andre gangen de verste hendelsene; minnene som ikke går bort. Den siste og fjerde gangen i dette opplegget skulle vies til fremtiden. Viktig er det her at man prøver å bygge bro mellom fortid og fremtid. Mange barn vi har snakket med i krig bruker den gode fortiden til å styrke håpet og troen på at det en gang blir bra igjen - slik det var en gang. Loggbokskrivingen gir læreren mulighet til å reagere på det den enkelt elev beretter, men også til å ta opp generelle temaer for videre samtale i klassen. Ett av de generelle problemene med å behandle slike krigs-temaer klassevis er at opplevelsene er så forskjellige. Noen er ikke blitt særlig eksponert i det hele tatt fordi de straks flyktet fra sitt hjemsted og ikke vendte tilbake før etter krigen, mens andre har bodd i krigssonen hele tiden og blitt kontinuerlig blitt eksponert for død og ødeleggelse. De førstnevnte har lite behov for å lytte til detaljerte beskrivelser som den siste gruppen trenger å betro til noen. Ved å bruke loggboken får man individualisert behovene, men man kan også ta opp felles opplevelser for hele gruppen og få til en prosessbearbeiding på den måten.   3) Loggbok metoden gir eleven mulighet til å være aktiv på hans eller hennes premisser. Det blir viktig at læreren oppfordrer dem til å be om å få boken og gi signal om at han er mottaker av personlige problemer knyttet til krigsminnene. Det vil med andre ord si at man har utviklet noe så unikt som en individualisert gruppe-metode.   4) Et viktig punkt i denne sammenheng er kvaliteten og omfanget på lærerens kommentarer. Det er vanskelig å gi noen oppskrift på disse, bortsett fra at det er en forutsetning at de skal være personlige og engasjerte. Dette må imidlertid tilpasses den enkelte lærers kapasitet og arbeidsstil og selvsagt til antall barn som er aktive i skrivingen. Det er meget viktig i denne sammenheng at det skrevne produkt ikke blir bedømt etter vanlige skolemessige kriterier. Det vil si at det ikke skal stilles krav til rettskrivning, setningsbygging og sammenhengende framstilling. Metoden forutsetter at læreren vurderer det som en verdi i seg selv at eleven forsøker å uttrykke vanskelige, personlige problemer og at lærerens respons går på det og ikke på noe annet.   Billedfortellinger I arbeidet med flyktningebarn har vi brukt billedfortelling som metode. Ved hjelp av enkle tegninger som for eksempel to jenter som går fra skolen, man ser skolen i bakgrunnen, har vi fått en førsteadgang til barnas tankeverden. De blir instruert forskjellig, og vi kan styre direkte om ulike tema. Vi startet opp med en nøytral instruks: "her ser du to jenter på vei hjem fra skolen, de snakker om noe veldig viktig, hva er det de snakker om?". I neste sekvens i billedfortellingen sa vi at de to jentene snakket om å vende hjem eller bli. Deretter skulle barnet fortelle hva de snakket om. Når det var en gutt vi snakket med, brukte vi et bilde med tre gutter på vei hjem fra skolen. Det var fire bilder til i denne serien. Bak i dette hefter har vi gjengitt bildeserien med to instrukser. Poenget med å presentere den her, er kort g godt som en illustrajson på hvor lett man kan kommunisere med barn når de får noe kontroll over situasjonen. I svært mange tilfeller tar barna selv initiativ til å snakke om seg selv med utfgangspunkt i hva personene på bildet har uttrykt. Hvis barna selv ikke gjør det, kan vi.   Fire søndager klokken fire I rådgivning til foreldre til flyktningebarn har vi f.eks. foreslått at de skulle sette av en snakketime i uken, f.eks. hver søndag kl 1600. Vi har hjulpet foreldrene med å strukturere dette og foreslår at de skal begynne med den gode fortiden, fortsette med krigsminnene, opplevelser fra flukten, ankomsten til hjemlandet og tiden nå. Det er barnet som forteller og den voksne som forklarer og kommuniserer, det er viktig at de ikke overtar hovedrollen i denne samtalen. Noen foreldre har systematisk tatt notater eller hjulpet barnet med å fylle inn en arbeidsbok fra disse samtalene og har senere fortalt at barna er veldig nøye med boken sin og betrakter og behandler den som noe spesielt verdifullt.   Noen foreldre har også laget lydbåndopptak av dette og for barn som ikke kan skrive har vi faktisk latt dem fortelle systematisk og suksessivt sin livshistorie inn på tape. Enkelte foreldre har også ved hjelp av avisutklipp , bilder og samtale laget en videofortelling av det som har hendt den familien. Formålet med alt er som nevnt i kapittel om selvforståelse og kontinuitet, åpenhet og tydelighet og kontroll over alle kaotiske tanker som enten skyves bort eller bare kommer inn igjen i samme spor.   Bønn og religiøse ritualer Gjennom tusener av år og i alle typer religioner har mennesker snakket med sin gud. Den mest kjent måte å gjøre dette på er den kontemplative, det vi kaller bønn. Selv om det er mange former for bønn til Gud/Allah er det to beskrivbare trekk som vi vil understreke i vår sammenheng:   Den mest universelle formen for bønn er å framsi bestemte vers eller ferdigformulerte bønner i den spesielle hensikt å få hjelp og livsveiledning i vanskelige situasjoner. Spesielt intenst skjer dette i situasjoner  som truer individets liv.   Den andre formen for bønn er at man med sine egne ord sier til Gud hva som plager en, bekymrer en og spesielt i vanskelige situasjoner hvilke lidelser man må bære. En del av denne formen for bønn inneholder ofte et håp om at det skal bli bedre. Denne prosessen vil vi kalle å betro seg til Gud/Allah.   Det er denne siste delen vi har kalt betroelses prosessen som vi har brukt som middel for å bedre familiekommunikasjonen om det vanskeligste. Foreldrene blir oppmuntret til å ta barna inn til seg på spesielle tider og ved spesielle anledninger f. eks hver fredag ettermiddag, dog ikke for nær sengetid, for å la barna betro til Gud/Allah sine bekymringer, vonde minner og lidelser på en detaljert og fortellende måte. I disse samtalestundene har de sammen sørget og minnet de som har gått bort. Det har vært vesentlig å få formidlet at de ikke skal pålegge eller tvinge barna, men gi dem en åpen mulighet til å gjøre dette ved at de setter av faste tider. Det er selvsagt at man bringer på det rene om det med å be er endel av familiens vaner, slik at det er naturlig for dem å gjøre dette.   Det må understrekes at denne formen for familiekommunikasjon kan bli opplevd av barn som svært smertefull, slik at de begynner å gråte når de ber. Derfor har vi lagt vekt på at foreldrene sitter sammen med barna, og at de som er små får sitte på fanget. Foreldrene har fått vite at det at barna gråter er et signal på at de bør fortsette og ikke stoppe bønnen, men heller ikke presse eller forlange.   Siden vi ikke ønsker å gjøre dette til en oppskriftsbok, må den enkelte pedagog eller veileder må vurdere familien , ressursene, barnas alder, sin egen mulighet til å involvere seg i "prosjekt og kommunikasjon". Vi har derfor valgt å nevne ulike metoder nærmest som en idebank i forvisning om at de som leser dette gir det en tilpasset og personlig form.   For de som vil hente mer inspirasjon anbefales et meget nyttig skrift, "En samtalegruppe for flyktningebarn" skrevet av psykolog Marit Netland og helsesøster Ann-Elisbeth Røssland". Det kan bestilles hos forfatterne ved Senter for Krisepsykologi, Bergen.